Balanse, frihet i pust og nærvær binder de fire dimensjonene sammen og er hovedprinsipper i BK.

Balanse

For å styrke sammenhengen mellom den fysiske- / strukturelle og den fysiologiske dimensjonen må vi arbeide med personens balanse. Balanse er ikke statisk men dynamisk, og setter krav til biomekaniske forhold i kroppen, til muskelstyrke og sensorisk apparat. Dropsy (1988) er opptatt av at alle kan justere seg inn i stadig bedre balanse ved å søke best mulig samspill mellom tyngdekraften, kroppens tyngde og ved å stimulere den vertikale balansen. Vi søker etter optimal balanse slik at behovet for kompensasjoner blir minimalt. Vi trenger ikke å bruke mer krefter enn nødvendig.

Når vi snakker om balanse i BK, består det i å være forankret, finne balanselinjen (vertikal balanse), stimulere frihet i pust, og å være mentalt tilstede.

Forankring

Forankring handler om forholdet til underlaget. Å være godt forankret vil si at kroppens tyngde hviler mot underlaget, ikke bare fysisk, men også psykologisk. For å oppleve god balanse må vi stole på underlaget vi forholder oss til. En forankring som fungerer gir en opplevelse av trygghet.

Balanselinjen

I oppreist stilling virker tyngdekraften nedover mot underlaget langs en linje i kroppen. Når vi har en stilling i kroppen der ledd balanserer i forhold til hverandre på en mest mulig hensiktsmessig måte, aktiveres vår holdningsmuskulatur reflektorisk (det går av seg selv), og det skjer i et samspill mellom tyngdekraften og kroppens egen tyngde. Slik vil kroppen balansere som en funksjonell helhet om en loddrett linje. Denne loddrette balanselinjen er hos Dropsy en tenkt linje og han fokuserer på den som opplevd erfaring fra innsiden (Skatteboe 2000).

For å finne både forankring og balanselinjen er det av betydning å være mentalt tilstede, det vil si å være her og nå, og ikke tenke på alt annet i fremtid eller i fortid.

Et eksempel som illustrerer dette kan hentes fra hverdagen. Dersom vi går ute om vinteren og det er svært glatt, blir vi redde for å falle. Vi beveger oss stivt, spenner muskulaturen, holder pusten, og tør nesten ikke sette ned føttene. Vi mister forankringen mot underlaget og kjenner oss ikke trygge. Det oppstår spenninger i kroppen, og dette medfører at balanselinjen ikke er i en hensiktsmessig stilling. Vi stivner til, og mentalt er vi mest fokusert på ikke å falle. Slik kommer vi inn i en måte å bevege oss på som gjør oss enda mindre i balanse. Bevegelsesmåten blir anstrengt, smerter og ubehag kan forsterkes, og kanskje ender det med at vi faller overende.

Pust

Broen mellom den fysiologiske og den psykologisk- / relasjonelle dimensjonen er pusten. En fri og rytmisk pust åpner opp for fysiologiske og ubevisste prosesser i kroppen. Fri pust oppstår når den smidig og kontinuerlig tilpasser seg kroppens endringer og påvirkninger. «Det er ikke noe å gjøre, bare åpne opp for den frie pust» (Dropsy 1998). Den frie pust oppnås ved letthet. Dropsy mener pusten også er forbindelsen mellom den ubevisste og bevisste delen av mennesket. Gjennom fri pust kommer vi i kontakt med våre følelser og oss selv.

Nærvær

Nærvær knytter den psykologisk- / relasjonelle dimensjonen sammen med den eksistensielle. Dropsy framhever det engelske ordet awareness (tilstedeværelse) «Awareness exactly describes this light of spirit, when it can connect to the soul, the psyche, and to the body and to the outer world» (Dropsy 1998:77). Nærvær vil slik si å være uanstrengt og våkent tilstede både i forhold til omgivelsene og til sitt eget indre. Det vil åpne opp for våre egne indre prosesser og samtidig åpne opp for relasjon til omgivelsene. Vi blir bevisstgjort våre spenninger, men også våre muligheter. Dropsy beskriver at det er som å ha et øye ut i verden og et øye inn i seg selv. Dette kan forbindes med eksistensialistisk-fenomenologisk tenkning, der mennesket fungerer i en positiv tvetydighet der kroppen er både subjekt og objekt, slik vi var inne på i teorien om kroppen i kapittel 4 i boken om Kroppskunnskaping. Nærværet er en tilstedeværelse her og nå, en oppmerksomhet på det som skjer i kroppen i øyeblikket.

Schei (1998) beskriver en bevegelig oppmerksomhet. Som menneske er vi bevisste vårt selv. Det gir oss muligheten til å bevege vår oppmerksomhet, styre den og velge hva vi fokuserer på. Vi kan også la vår oppmerksomhet bare fengsles av omgivelsene og slik mister oppmerksomheten sin frihet. Det skjer gjerne om vi ikke har utviklet en egenautoritet. Da blir vi ytrestyrt og stagnerer i vår utvikling og angsten hindrer oss i å være fri. Det er nettopp denne egenautoriteten som fremmes når vi arbeider bevisst med fasene i prosessen Kroppskunnskaping. Personen utvikler en ny kroppskontroll og trygghet og oppdager at tålegrensene er dynamiske. BK er en god metode for å fremme overganger fra tunge faser (lilla/blå) til faser preget av mestring og recovery (grønn/rød).